Min og eksen min sine erfaringer med psykiatri i helsevesenet har vært forferdelig, og jeg ønsker å dele de erfaringene. Men til slutt vil jeg gjerne også høre noen gode historier fra dere som har hatt bra erfaring med DPS så det ikke blir så ensidig ❤️
Min historie: slet med studier, depresjon, mistenkt adhd (yeah man, en av de...) og dro først til studentsamskipnadens psykisk helsehjelp. Første time der gikk til bakgrunn osv. og andre time uka etter landa vi ikke på noe konkret plan eller ønske om hva jeg ville ha ut av timene så han foreslo å avslutte løpet. Så dårlig som jeg følte meg og så flau, lost og ustrukturert jeg var, så sa ikke noe imot også var det det.
Et halvt år senere dro jeg til fastlegen fordi ting hadde blitt verre og det var vanskelig å tenke mye av tiden fordi tanken på å ta mitt eget liv var så framtredende 60-70% av tiden. Hadde 15 timer average skjermtid på mobilen og droppet sosiale ting, vitnemålsutdeling osv.
Fastlegen sendte forespørsel til DPS men jeg fikk avslag 2 ganger. "Rask psykisk helsehjelp fra kommunen" var riktig behandlingsnivå skrev de i avslaget. Så da sendte jeg Rask psykisk helsehjelp fra kommunen en forespørsel og fikk høre at jeg burde prøve studentsamskipnaden først. Lå i senga kl 7 på morgenen etter å ha døgna og hulket mens jeg skrev en melding til studentsamskipnaden. En uke senere fikk jeg beskjed om at det var "for seriøst for dem og at DPS var riktig behandlingsnivå". Da ga jeg opp på det...
Som en mellomløsning fikk fastlegen meg henvist til en psykiatrer med refusjonsordning for å undersøke ADHD aspektet i hvert fall... Etter andre time skrev psykiatreren ut medisiner til meg og sa basically "prøv deg litt fram også snakkes vi om noen måneder". Jeg spurte om jeg kunne få kognitiv behandlingsterapi eller samtaleterapi eller noe sånt, men hun "trodde ikke på at å snakke om problemet fungerer" og det ikke var vits å prøve før vi fant riktig medisin, eller at det ikke fungerer, først.
Jeg syntes det var litt sykt, så da gikk jeg til privatpsykolog. Med den private psykologen hadde jeg to fantastiske timer, men rakk bare gå gjennom bakgrunn og tanker og sånt, før jeg ble totalt ghosta og fikk ikke noen svar tilbake. Jeg hadde bare betalt for enkelttimene, så vi hadde ikke noen bindende løp eller noe sånt. Nå har det gått 4 måneder og jeg har fortsatt ikke fått svar fra privatpsykologen, så fastlegen min har foreslått noen han kjenner. Forhåpentligvis kommer det til å gå bra. Heldigvis går ting bedre nå ~foreløpig~ (håper ikke jeg jinxer det).
Også eksen min: hun sliter med å holde seg i jobb, har tidligere diagnoser på angst, PTSD, ADHD og depresjon som skulle "ryddes opp i" av DPS. Det var smertefullt å se henne slite så mye som hun gjorde hjemme, men det var viktig for DPS at diagnosene hennes var riktige før de begynte på behandling.
Etter cirka et år med kartlegging og diskusjon med "team" og ditten og datten så sa psykologen hennes pretty much ordrett "Vi ser at du sliter, men det er alt for mye å ta tak i her til å kunne stille en sikker diagnose. Derfor avslutter vi forløpet for nå. Ikke gi opp ❤️"
Så ja... Det er situasjonen vi er i nå, og det synes jeg er helt latterlig. Jeg leste et kommentarfelt på youtube her om dagen der folk verden rundt snakket om hvor godt helsevesen Norge har. Så tenker jeg bare på både min og eksen min sin opplevelse av den... og det kan jo ikke stemme...? Har vi hatt maks uflaks?
Jeg innser mer og mer at vår unge generasjon er kanskje litt mer naïv til "systemet", til staten, eller bare generelt mer målløs i livet enn de andre generasjonene (på generelt basis). Helsevesenet og politiet osv. er der for å støtte, ikke for å være et sikkerhetsnett som "redder" deg opp hvis du ikke klarer det selv. Det er dermed mye mer tilrettelagt for de som vet tydelig hva de ønsker ut av noe, men har bare ikke kunnskapen til å gjøre noe med det selv. Og selv da er det litt sånn iffy hva du får av hjelp noen ganger... men jaja...
Når det er sagt, så er jeg klar over de fantastiske helsearbeiderne der ute, og jeg vil ikke si at noen av de der ute egentlig skal ta hele skylda!! Helsesektoren er så fucked på så mange måter at jeg skjønner godt man blir utbrent, glemmer mennesket i det, osv. osv. De fleste vil godt og tok ikke jobben for pengene, men for å gjøre noe meningsfylt. Det bør støttes!!
Anyways, det her ble en utrolig lang post. Håper dere har det bra, og gjerne del deres historie (både gode, dårlige og helt dønn kjedelige "normale" timer!!). Det er interessant å se om disse tilfellene er statistiske uteliggere, da fra mitt perspektiv er dette de eneste erfaringene med psykisk helsevesen jeg har hørt om.
